Anmeldelse av fotoboken «TID» av Bård Ek

I disse tider kan vi ikke late som om vi ikke lar oss bli påvirket av støyen som blir skapt rundt oss. Ofte av eldre menn uten noe som helst moral, eller evne til å sette seg inn i andre menneskers behov i forhold til vår levetid. Og nettopp i en tid hvor det eksisterer mye galskap og usikkerhet i verden, bør vi prøve å få verden til å snurre litt langsommere, i hvert fall for vår for egen del. En av de bedre måtene å få til dette på er å lese en bok. For eksempel en fotobok. Jeg kan for øyeblikket anbefale fotoboken «TID» av fotografen Bård Ek. Hans måte å filosofere igjennom sitt kamera, får meg til å tenke dimensjoner, og jeg reflekterer over hva vi mennesker ikke klarer å se.

Hva finnes der ute i kvantefysikken? Og hva er tid? Hva tenker du om begrepet tid? Det vi vet om tid, er at det er noe som er abstrakt. Vi mennesker forstår tiden som en strøm, det vil si en følelse, rytme, minner og at vi er oppmerksomme på nettopp dette. Hva er så tid i fotografiene til Bård Ek? Ifølge han selv, så er alle bildene fotografert analogt med en eksponeringstid på mellom 5 minutter til 5 timer. Hva kan vi filosofere ut ifra det? At det ikke finnes noe fasitsvar på hvor lenge ett analogt bilde skal eksponeres. Tiden eksponeringen skal være, avhenger av utrykket i bildet ditt. Og ikke minst hva slags lys som er til stede. Med andre ord, så er tiden her abstrakt.

Jeg syntes Bård Ek lykkes utrolig bra med sitt TID prosjekt, og synes boken behandler tid på en poetisk måte, med en filosofisk tankegang. Jeg liker veldig godt de spennende diktene fra ulike elever på Oslo By Steinerskole, som man blir kjent med når man utforsker boken hans.

Copyright Bård Ek

Strand

En dag skal jeg legge meg ned og la det hele ta meg igjen

Ligge helt stille når tiden velter over meg i voldsomme bølger

Og jeg skal ikke bevege en eneste muskel

Anna Brattelid Veiden

Tid

Nordnorsk sommer er det nærmeste man kommer for å rømme vekk fra tiden. Når natt og dag blir ett med hverandre og opphører som motsetninger. Da sitter jeg på klippene i fjæra og hører havet puste. I vannkanten ligger en melkeflaske med utløpsdato mange år før den ble født, sammen med beinrester og hva som en gang var en hval. Skylt opp med de samme bølgene som jeg seilte på da jeg var barn, og som lenge før det igjen, førte det første livet til land. Tiden står aldri stille, selv når solen ikke går ned.

Embla Lemira Marjaana Candell Halvari