Salvatore Matarazzo, den store italienske gatefotografen

Jeg tenker at mennesker er mennesker. Vi finner dem i alle fasonger og alle slags personligheter. Noen er små, noen er store, noen er sympatiske, noe virker harde, noen ønsker du å bli mer kjent med, andre ønsker du overhodet ikke å ha noe med å gjøre. Hva skal vi si om portretter av mennesker? Klarer vi å bli kjent med mennesker bare ved se på ett bilde? Personlig tror jeg ikke det. Da det å bli kjent med et menneske ofte foregår ved sosialisering, og ikke bare ved å studere et bilde. Men førsteinntrykket er selvsagt viktig. Og der er jo portretter en flott måte å vise mennesket på. Det å fotografere mennesker kan gjøres på mange måter. Du kan velge å fotografere de du kjenner eller som noen av de dristige av oss, rett og slett fotografere ukjente folk på gata. En som virkelig mestrer dette og gjør meg nysgjerrig på menneskene i hans portretter, er den italienske Street fotografen Salvatore Matarazzo. For meg er Street fotografering en hyllest til oss mennesker. Ikke minst de fotografene som fotograferer fullstendig fremmede på gata. Salvatore Matarazzo har gjort karriere på nettopp dette. Hans fotografier er en opplevelse. Jeg kan føle en tilstedeværelse og en råhet, som virkelig løfter bildene hans og gjør dem til estetiske perler. Han er en mester i å få oss til å undre over hvem disse menneskene er. Og hvor er de på vei? Liker de å bli fotografert? Merker de at de blir fotografert? Ut ifra bildene ser det ut som om Salvatore Matarazzo bruker blits. Noe som forteller meg at menneskene i hans portretter er klar over at de blir fotografert.

På enkelte plasser i verden virker folk mer mottakelig og mer naturlig innstilt til å bli fotografert av fullstendig fremmede fotografer. Det er i hvert fall mitt inntrykk, etter å ha studert kjente gate fotografer og deres verk. I en av mine tidligere artikler, som handlet om Martin Parr, nevnte jeg at Parr gikk rundt og fotograferte tilfeldige mennesker på ulike strender. Disse lå ofte kun iført badetøy, men brydde seg ikke nevneverdig om at en middelaldrende mann fotograferte dem. I Norge er vi nok litt for reserverte til å la oss bli fotografert av fullstendig fremmede. Det er mulig, men jeg tror du blir sett ganske rart på. Og kanskje en del folk vil se sitt privatliv som krenket, og vise til personvernet. Jeg er nok en rak motsetning av dette. Hvis en fotograf viser meg oppmerksomhet og ønsker å fotografere meg, så ser jeg på det som en hyllest. De som raskt roper etter personvern, mistenker jeg heller kan ha noe å skjule. Det er min mening. Uansett, menneskene i Salvatore Matarazzo har ingenting å skjule. Så det er bare å nyte. Salvatore Matarazzo sine rå og ærlig fotografier, med noen virkelige flotte mennesker som tør å by på seg selv.