I august artikkelen her på «The White Room» skrev jeg om det å mislykkes. Ikke ante jeg at jeg også skulle bevise det for dere i praksis. Men her kommer det.
Noe av det som er den store utfordringen med å være kunstner eller fotograf, er å få sine ideer eller visjoner virkeliggjort som et endelig bilde. Man går med en drøm om et motiv, som man ønsker å fotografere. I Calpe, i Spania, finnes det en salt innsjø hvor flamingoer og andre våtmarksfugler stortrives. Jeg hadde vært der tidligere, men følte at jeg aldri hadde fått de bildene jeg ønsket. Jeg gikk og drømte i ukesvis om det fantastiske flamingobildet jeg skulle ta. Jeg så for meg nøyaktig hvordan bildet skulle bli. Både når det gjelder komposisjon, lys og ikke minst hvordan flamingoen skulle opptre i mitt bilde.
Tirsdag 24. september var dagen jeg hadde satt av til Calpe. Min samboer og jeg bodde i Alfaz Del Pi i en uke. Hovedsakelig for å besøke besteforeldrene hennes igjen. Det går tog fra Alfaz til Calpe. Turen og det «perfekte bildet» skulle bli en enkel oppgave, i mitt eget hodet. Så etter en deilig lunsj med familien, dro jeg videre til togstasjonen i Alfaz, hvor jeg hadde planer om å ta 14.07 toget. At det var 5 minutter forsinket plaget meg ikke nevneverdig, da jeg er vant med Vy i mine daglige reiser til jobben i Norge. Jeg fant meg et sete på det gamle, skranglete toget. Etter å ha kjørt i noen minutter, ankom vi neste stasjon. Konduktøren ikledd gul vest mumlet noe på spansk, og tok med seg rundt 70 prosent av passasjerene. Jeg har dessverre ikke blitt så god i spansk enda. Så jeg fikk dermed ikke med meg den tydeligvis viktige beskjeden. Men da neste stasjon sto for tur, kom magefølelsen om at jeg skulle fulgt mannen med gul vest. Min mistanke ble bekreftet da lokføreren fortalte meg, på perfekt engelsk, at det var buss for tog. Jeg skulle gått av på forrige stasjon. Etter å ha liret av meg noen sterke gloser til den stakkars lokføreren, måtte jeg spasere temmelig frustrert tilbake. En time etter var jeg på nytt på vei til Calpe, nå på buss. En dårlig start stoppet ikke meg. Jeg begynte igjen å drømme om de fantastiske flamingobildene jeg skulle ta med meg hjem. Jeg nådde til slutt den vakre, salte innsjøen i Calpe. Og mange flotte flamingoer møtte meg.
Lyset var perfekt, og jeg begynte å fotografere. Men avstanden viste seg å være for stor. Jeg ønsket meg et nærbilde med lavt standpunkt. Noe som ikke var mulig fra der jeg sto. Jeg begynte å traske rundt sjøen på utkikk etter bedre muligheter. Skuet var uansett fantastisk. Flamingoer som pyntet seg med rosa fjær, stolte gråhegrer og silkehegre. Grønnfink, spurv og stylteløper. Dette lovet jo veldig godt, men jeg irriterte meg over at det skarpe sollyset som kom og gikk. Og de plassene jeg kunne oppnå lavt standpunkt, fantes det selvfølgelig ingen fugler. For stor avstand til fuglene vedvarte. Etter å ha rundet godt over halvparten av innsjøen, forsto jeg at det første utgangspunktet var det beste. Riktig nok kom jeg over noen stylteløpere, som jeg fikk fotografert i et veldig flott lys. Og med lavt standpunkt. Men det var flamingo jeg hovedsakelig var på jakt etter. Så kan dere jo gjette hva som skjedde, når jeg var tilbake til plassen jeg sto først. Lyset var selvsagt borte. Jeg ristet på hodet av meg selv og hvisket «jævla amatør». Jeg burde visst at jeg skulle sikret meg bilder her i første omgang. Men det var ikke mulig å ta bilder der med lavt standpunkt, uten å bli våt. Jeg skulle likevel ha ventet. Flamingoene var jo i stadig bevegelse. Jeg hadde sikkert lagt meg ned i vannet til slutt også. Det har jeg gjort mange ganger før.
Moralen her er vel å ikke ta ting for gitt. Når det kommer til fotografering, gjelder det hele tiden å sikre seg. Omgivelsene forandrer seg fort. Spesielt det magiske lyset. Jeg fikk tatt et bilde av en flamingo, som er helt ok. Men det ble fortsatt ikke drømmebildet jeg hadde sett for meg. Det får vente til neste gang. Og man kan jo ikke gi seg! Til tross for at foto turen ikke ble slik jeg hadde forventet, sitter jeg igjen med fantastiske naturopplevelser. Jeg fikk meg samtidig en litt bitter påminnelse om at de også har buss for tog i Spania. Det er ikke et typisk særnorsk fenomen.
Les gjerne mer her:
Calpe – pittoresk gamleby – turisme og historie (turideer.com)
The White Room 
Leave a comment