Søndag 7. desember kom de første nyhetene om at en av de store fotografene var gått bort. Det var utrolig trist å få vite at selveste dokumentar fotograf Martin Parr hadde forlatt vår verden. Nok en gang har kreften tatt et liv. Faen ta kreften! Lenge leve Martin Parr! La oss hylle en av de mest innflytelsesrike dokumentar fotografene vi har hatt. Det er mulig han døde med ett lite sukk, eller ett stille pust som bare ble med det ene, jeg vet ikke. The White Room skal uansett hylle han som en gud, en gud over alle oss andre fotografer. La oss hylle Parr.
Du ble født 23. Mai 1952 i Epsom, Surrey, England. Og du endte opp som en av de mest innflytelsesrike fotografene som Storbritannia og verden aldri før har opplevd. Som dokumentarfotograf og fotojournalist, klarte du å gjøre deg anerkjent over hele den kunstneriske verden. Mange som var interessert i fotografi, fattet interesse for ditt arbeid. Du ble et forbilde for alle fotografer som gjerne ville ut å fotografere tilfeldige mennesker på gata, på stranden, hjemme hos noen og for eksempel på jobben. Mitt inntrykk er at du aldri var redd for noen ting. Jeg kjente deg ikke personlig, så jeg vet ikke om du noen gang følte på en redsel eller usikkerhet. Eller hvilken følelse du satt inne med, der du vandret rundt med kamera og fotograferte folk på Benidorms sine strender og på stranda Mar del Plata i Argentina. For meg virker det ikke som om at du fryktet noe. I hvert fall ikke møte med mennesker som du tilfeldigvis fant, verden over.
Tenk å gå rundt med et fotoapparat på en strand, hvor det bugner av lettkledde mennesker i alle aldre og fasonger, og rett og slett fotografere dem. Se for deg at du ligger på en strand. Plutselig får du øye på en mann som tar seg til rette med et fotografi apparat. Og det er mennesker som er målet. Hva hadde du følt og tenkt? Og hva hadde du gjort? Jeg tror vi nordmenn hadde reagert veldig negativt. Kanskje noen hadde ringt politiet og tenkt at denne mannen må være en gris som liker å fotografere unge damer, eller i verste fall små barn.
Men Martin Parr var ikke en slik mann som tenkte i grisete baner når han fotograferte. Han dedikerte seg i temaer som konsum, turisme, klasse, hverdagsritualer, britisk identitet og globalisering. Da gjerne på en humoristisk, satirisk og kanskje en vitenskapelig, antropologisk måte. Det virket som om han studerte oss, eller det vil si, det virket ikke sånn. Han gjorde det.
Mange lurer så på hvilken nytte slike fotografier egentlig har. Jo, målet til Martin Parr og andre dokumentar fotografer er å vise oss temperaturen på tiden vi lever i nå, uten at det er oppstilt eller iscenesatt. Martin Parr fotograferte oss da vi minst ventet det. Vi rakk ikke å forberede oss eller gjøre oss til på noen måte, foran kamera. Og dette blir det utrolig bra dokumentarfoto av. Det er underholdende og ekte. Martin Parr sier selv “I make serious photographs disguised as entertainment.” At dokumentarfoto er underholdende, ser jeg på som veldig positivt. At ett fotografi får oppmerksomhet fra tilskuere, gjør at fotografiet treffer en nerve, noe som gir mulighet for ettertanke. Hvem er vi som mennesker? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Og hvorfor er vi så sårbare for å vise vår sjel til andre? At Martin Parr ble et fullverdig medlem av det kjente foto byrået Magnum Photos i 1994, forteller meg at hans tilnærming til fotografiet ble lagt merke til. Ikke bare ble han medlem, men også president i Magnum i årene 2013-2017. Jeg kan også nevne Martin Parr sine viktigste prosjekter som The Last Resort (1986), Small World (1995), Common Sense (1999), Think of England (2000) og Luxery (2010). Han grunnla også Martin Parr Foundation i Bristol for å støtte britisk dokumentarfotograf.
Tusen takk til deg, Martin Parr (23.05.1952-6.12.2025) og for alt du gjorde i fotografiets tjeneste. Du vil aldri bli glemt og dine fotografier vil gå inn i evigheten, blant de store ikoniske, kunstneriske verk.
Se og les mer om denne fantastiske fotografen her:
The White Room 
Leave a comment