The White Room

Hva er en legende og et ikon? Hvis du skal definere hva en legende er, så er det en fortelling som kombinerer historiske hendelser med fantasifulle eller overnaturlige elementer. Legender har gjerne blitt fortalt videre gjennom generasjoner og kan ha røtter i virkelige personer eller steder. Men som oftest er virkeligheten blitt pyntet på eller forsterket. Ikoner er gjerne et symbol eller bilde som representerer en ide, epoke eller følelse som vi, eller de fleste kjenner seg igjen i. Hva sier dere om dette? Stemmer det? Og har vi noen legender eller ikoner i året 2025? Eller er legenden og ikonet død? Jeg sier som Gene Simons, i det legendariske Rockebandet Kiss, at Rocken Roll er død. Og jeg legger til at legenden er død. og ikonene. For hvor har det blitt av ikonene? La meg ta dere med på denne reisen som både er trist, og kanskje utrolig fascinerende. Først må vi spørre oss selv. Hvor mange legendariske fotografier og fotografier som har blitt til ikoner, kjenner man til? De fleste kan ramse opp mellom to til fire bilder på stående fot. Noen av dem har dere kanskje lest om her i «The White Room», eller dere husker dem fra skolen, eller kanskje nyhetssendinger på tv. Hvis vi ser bort fra verdens første fotografi (1826), og verdens første portrett, som jeg har opplyst dere om i en tidligere artikkel her på TWR, vil jeg tippe at de aller fleste vil huske «napalm jenta» fra Vietnamkrigen (fotografert av Nick Ut, 1972), som også er det fotografiet som jeg også kanskje husker aller mest. Men la meg vise dere noen andre ikoniske fotografier, så dere får litt mer oversikt.

Robert Capa, Den falne soldat (1936)

Charles Levy, Atomsoppen over Nagasaki (1945)

Joe Rosenthal, Reisningen av flaggene over Iwo Jima (1945)

Alberto Korda, Che Guevara (1960)

Bill Anders (Apollo 8), Earthrise (1968)

Eddie Adams, Saigon henrettelsen (1968)

Nick Ut, Napalm jenta (1972)

Steve McCurry, Afgan jenta (1984)

Jeff Widener, Tanks Mannen i Kina (1989)

Kevin Carter, Gribben og den lille jenta (1993)

Hvor mange fotografier kjenner dere til? Vær helt ærlig med deg selv. Dette er i hvert fall noen av dem som regnes som de mest ikoniske fotografiene som er tatt i verden. Og spørsmålet som er det mest interessante i denne sammenheng, er hvor mange ikoniske bilder finnes det etter 1993? Ok, vi kan kanskje også regne med Den falne mannen fra 11. september 2001. Og det fatale terror angrepet på World Trade Center i New York, fotografert av Richard Drew.

Richard Drew, Den falne mannen fra 11. september 2001

Så la oss si 2001. Så da er mitt spørsmål? Hvor mange ikoniske fotografier finnes det etter 2001? Mange av dere vil kanskje komme på noen fotografier dere personlig mener er legendariske, men sannheten er at det ikke finnes noen legendariske fotografier etter 2001. Hva i all verden skjedde? Jo, digital kamera og sosiale medier skjedde. La meg forklare. Hvis vi starter med året 1826 og det første fotografiet som blir tatt av Niepce, og frem til når daguerreotypi kommer, ble antall bilder økt til noen hundre fotografier per år. Så kommer vi til en periode i fotohistorien som har betydning for mange mennesker verden over. Nemlig at Kodak lanserer et kamera som de omtaler som «You Press the Button, We do the Rest «, og vi mennesker begynte å fotografere tusenvis av bilder per år. Etter hvert blir kameraer mer og mer vanlig for mennesker, både fattig og rik. Og det blir fotografert millioner av bilder per år. Noen begynner kanskje å tenke at dette er mange bilder per år, men det er det overhodet ikke. Fordi at i årene 1950-1970 årene blir det fotografert hundretalls millioner bilder i løpet av ett år, og i 1980-1990 årene blir det fotografert hele 57 milliarder globalt per år. Så skjer det en milepæl i fotografiets historie. Digitalkamera blir allemannseie og alle kan gå rundt å fotografere hva de vil, til en hvilken som helst tid, uten at det koster noe som helt. Kun selve utstyret. Det ble fotografert hele 86 milliarder bilder per år. Man skulle tro at nå hadde menneskene nådd sitt mål med fotograferingen, men som dere fleste kjenner til, så fikk vi noe som heter smarttelefon med et meget brukbart kamera i løpet av 2010. Vi fotograferte hele 380 milliarder per år, noe som økte til 1,4 billioner i 2020, og i dag, i 2025 tar vi cirka 2 billioner bilder per dag. Tenk dere det? 2 billioner per dag. Så vi fotograferer mer per dag, og mye mer enn det vi gjorde per år i 1990, hvor vi tok 57 milliarder per år.

Vi skulle tror at vi skapte legender og ikoniske fotografier hele tiden. Men dessverre, så svikter logikken og menneskeheten fullstendig her. Vi skaper ikke en dritt. Hva skjedde? Ble det for mange som fotograferte? Klarer vi ikke å forholde oss til så mange fotografier om gangen? Ble kvaliteten dårligere? Nei, det som skjedde var at, der vi før kunne se de ikoniske bildene overalt, som i aviser, magasiner og tv, og de ikoniske bildene ble ofte trykket eller ble vist om igjen og om igjen, så levetiden til disse fotografiene i nyhetsbilde kunne vare i månedsvis, ja til og med over flere år. Vi mennesker rakk å bli kjent med bildene. Og vi hadde ikke så mange plasser å oppleve dette, enn i aviser, magasiner og tv. Og kanskje de beste ble vist på en utstilling. Det var på en måte en sakte visning av fotografiene og hvor de mest gripende og mest følelsesmessige ble husket, og ikke minst snakket om. Det var ikke kvaliteten på selve fotografiet som ble snakket om, men selve hendelsen. Dessverre så er fotografier ferskvare. Og med dagens visningsplattformer som sosiale medier, har ikke et fotografi så lang levetid. Uansett hvor grusomt eller bra fotografiet er, kommer det et som er like bra eller tilsvarende, bare et kort øyeblikk etterpå. Vi blir bombardert med topp kvalitets fotografier hele tiden. Vi rekker ikke å følge med, eller la oss begeistre, undre eller føle sorg før, et annet fotografi får vår oppmerksomhet. Vi rekker ikke skape ett kollektiv minne, som vi kan snakke om privat eller på arbeidsplassen. Er ikke det skremmende?

Så, tilbake til hva Gene Simons sa om at; Rocken Roll er død! Hva mente han så med det? Jo, han sier at fra 1958 til 1988 fikk vi musikk band som Elvis, The Beatles, Rolling Stones, Hendrix, Led Zeppelin, Pink Floyd, AC/DC, U2, Metallica osv. Altså en periode som skapte en hel bråte med talenter og globale fenomener. Noe vi ikke fikk etter 1988. Det har selvsagt vært store band og talenter etter 1988, men de har ikke hatt samme kulturelle gjennomslagskraft eller innflytelse. Selvsagt vil noen hevde at det finnes ikoniske fotografier i dag. Men for at et bilde skal bli ikonisk, så må det være et kjent bilde som vi kjenner på tvers av flere generasjoner, og da blir det nok ikke mange fotografier igjen. Det spørsmålet vi må stille oss er heller: Når vil vi mennesker oppleve ikoniske fotografier og legender igjen? Jeg vet at jeg blander legender og ikoner litt sammen her, men det er litt av den samme problemstillingen. Er ikoner og legender for alltid døde? Mitt svar, og håp for det, er selvsagt nei. Men det er ikke sikkert at det er min generasjon eller den eldre generasjon som skal avgjøre det. Hvem vet? Kanskje det i dag har blitt skapt noen legender eller ikonisk fotografier som først vil bli kjent om noen år? La oss overlate dette til den yngre generasjonen, og la oss hylle legendene og de ikoniske fotografiene vi kjenner til i dag.

Les gjerne mer om disse ikonene her:

The Falling Soldier – Wikipedia
Atomic Photographers & Artists Charles Levy
«Raising the Flag on Iwo Jima» – Wikipedia
Alberto Korda – Wikipedia
Apollo 8 Astronaut Bill Anders Captures Earthrise – NASA
Saigon Execution – Wikipedia
Nick Ut – Wikipedia
Afghan Girl — Steve McCurry
Tank Man – Wikipedia
The Vulture and the Little Girl – Wikipedia
The Falling Man – Wikipedia