Joel-Peter Witkin, en ganske så annerledes fotograf

Tenk dere å være et lite uskyldig barn, for så å være vitne til en bilulykke hvor du ser en liten jente blir halshugget. For en forferdelig traume å ta med seg videre her i livet. Denne forferdelige hendelsen opplevde fotografen Joel-Peter Witkin (f. 1939). For en start på livet. Når man lar seg forundre over hans fotografiske verker, vil nok mange påpeke en viss absurditet. Og noen av bildene kan nok beskrives som makabre. Hans bilder er nettopp det. De er makabre og groteske. Joel-Peter Witkin sier selv at denne makabre halshugging hendelsen som han opplevde som barn, har påvirket hans kunstneriske arbeid.

«Artists are the people among us who realize creation didn’t stop on the sixth day.»

La oss se på hans fotografier. Som det berømte bildet «Le baiser», eller Kysset som det heter på vårt språk. Hva tenker dere når dere ser det bildet? ( Fotografier øverst) Jeg tenker; hva faen er det som skjer her? Er det ekte? Og jovisst, det er et ekte hode. Like ekte som du selv har mellom skuldrene dine. Og det er kun ett hode. Men til forskjell fra det kyssende hode på bildet, så er ditt hode et høyst levende et. Bakgrunnen for bildet er at Joel-Peter Witkin fikk tilgang til ett menneskelig hode fra et medisinsk institutt i New Mexico. Og under fotografering av hodet gled tilfeldigvis de to halvdelene fra hverandre, og sammen med det andre, så skapte det et «kyss». Det er klart at når noe sånt hender imens du fotograferer, skapes det ett unikt øyeblikk. Witkin beskriver det som en åpenbaring. Et uventet møte mellom livets vibrasjoner og dødens stillhet. Utrolig poetisk, og selvsagt ble det et ikonisk bilde.

«I wanted my photographs to be as powerful as the last thing a person sees or remembers before death.»

“Harvest”

“Humor and Fear”

“Feast and Fools”

Hvilken følelse sitter man igjen med, etter å ha betraktet bildene til Joel-Peter Witkin? Hva føler dere? Jeg vet hva jeg føler. Det er åndelighet og en stor respekt til de menneskene som har latt seg bli fotografert av denne mesteren, av det groteske. Hans modeller består både av levende og døde kropper, og da gjerne av mennesker med fysiske avvik. Mange vil nok lure på hvor i all verden han får tak i døde mennesker og lemmer av dem. Joel-Peter Witkin har fortalt i intervjuer, og biografiske kilder sier, at han får tilgang igjennom medisinske fakulteter, likhus og anatomiske institusjoner. Da særlig fra land som har en mer liberal holdning til dette. Han nevner spesielt Mexico. Og det er kanskje ikke så merkelig, med tanke på at landet har en årlig høytid kalt Día de los Muertos (De dødes dag). Så de ser trolig på døden med litt andre øyne, enn det vi er vant til i Norge og vesten for øvrig. Joel-Peter Witkin sier også at “Jeg forsøker å vise at døden ikke er slutten, men en overgang. Kroppen er bare et medium.”

Akkurat dette syntes jeg er veldig interessant. Fordi jeg tror vi mennesker trenger å bli utfordret, i måten vi tenker om livet og døden. Hva er så døden? Det vi vet i dag er, at når vi dør, så slutter hjertet å slå. Hjernen slutter å sende signaler og cellene begynner å brytes ned. Og noen religiøse, som for eksempel kristne mennesker, tror at sjelen vår lever videre i himmelen. Eller som i buddhismen og hinduismen, som mener at døden bare er en overgang til en annen livsform, basert på hvor riktig du har levd livet ditt. Personlig ser jeg på meg selv som en humanist, eller en form for naturalist. Jeg tror at når vi dør, så er det slutten på vår bevissthet. Vi blir rett og slett til natur igjen. Akkurat som alt annet levende, så er det ikke noe annerledes for oss mennesker. Synes dere at det virker trist og meningsløst? Jeg synes ikke det, fordi når jeg vet at døden er slutten, ønsker jeg å leve livet nå. Leve livet i morgen og leve livet i fremtiden.

«People who hate what I make hate me, too. They must think I am a demon or some kind of evil sorcerer.»