Å intervjue andre fotografer eller kunstnere er noe som gir meg stor glede. Ikke minst fordi jeg får muligheten til å bli kjent med spennende mennesker på et litt dypere nivå. Og jeg får muligheten til å lære noe. Denne gang i «The White Room» er vi så heldige og få lov til å bli kjent med Linda Pinda. Til vanlig er Linda styreleder for foreningen Labben i Sandefjord. Foreningen driver selvstendig kunstnerisk virksomhet og er et kunstnerkollektiv. Linda har sitt eget atelier her.
Jeg har kjent Linda i noen år, og jeg ble utrolig glad når hun sa ja til å bli intervjuet. Jeg synes hennes malerier virkelig fortjener å løftes frem på den nasjonale, og internasjonale kunstscene får å få den oppmerksomheten jeg mener de fortjener. For meg er hun en kunstner som har funnet sin egen stemme, eller sin egen vei, hvor hun maler sine bilder med stor selvtillit og lekende nysgjerrighet. Å være maler på Linda sitt nivå krever også at man mestrer de ulike teknikker som trengs, for å kunne skape hennes kunstneriske magi. Det å møte Linda Pinda er en opplevelse i seg selv. Hun møter meg med åpne armer i sitt atelier. Det er fylt opp med dukker i menneskelige størrelser overalt. Og alle dukkene har en historie. Det kunne også kanskje blitt en egen historie skrevet i «The White Room».
«The White Room» ønsker å bidra med dette intervjuet, til å la dere bli bedre kjent med Linda Birgitte Børresen, aka Linda Pinda. God fornøyelse!
(Intervjuet er delt opp i to deler. Dette er del 1).
Ken Roger Olberg
Du liker fremdeles å bli kalt Linda Pinda, stemmer det?
Linda Pinda
Ja
Ken Roger Olberg
Takk for muligheten, for at jeg får lov til å intervjue deg. Det at du stiller opp på et intervju er jeg veldig takknemlig for.
Linda Pinda
Bare hyggelig! Jeg er glad for at du spurte meg.
Ken Roger Olberg
Vi starter rett på. Er du klar?
Linda Pinda
Jeg er klar.
Copyright Ken Roger Olberg
Ken Roger Olberg
Ok, først og fremst. Hvem er du, og hvordan vil du beskrive deg selv?
Linda Pinda
Herlig, det er det beste spørsmålet. Nei, hvem er jeg? Jeg er en person med litt lav impulskontroll og lite konsekvenstenkning. Så jeg er en person som stort sett sier ja, før jeg skjønner hva jeg svarte ja til. Blant annet dette intervjuet her. Men også generelt i livet også, så er jeg et menneske som sier ja. Jeg er et JA menneske.
Ken Roger Olberg
Hehe, riktig. Hva har du tenkt til å gjøre videre med det? At du er et JA menneske. Kan jeg få lov til å gi deg ett råd der?
Linda Pinda
Ja.
Ken Roger Olberg
Si nei! Hehe. Så kanskje det skal bli den nye Linda? Den nye NEI Linda, hehe.
Ken Roger Olberg
Jeg er jo veldig imponert over kunsten din. Jeg liker kunsten din veldig, veldig, veldig godt.
Linda Pinda
Så hyggelig.
Ken Roger Olberg
Jeg synes det er mye spennende å se på, og jeg liker spesielt utrykkene dine, ikke minst tematikken som du har.
Ken Roger Olberg
Hvordan vil du beskrive din egen kunststil? Hva er det som påvirker deg?
Linda Pinda
Jeg vil først og fremst beskrive det som litt sånn ufiltrert og upolert. Kanskje mer litt sånn… at jeg gir litt faen. En holdning som jeg også syntes at flere kunne hatt.
Ken Roger Olberg
Mm, ja.
Linda Pinda
Og det har vært viktig for meg å formidle litt om det som er bakenforliggende. Det som det kan være vanskelig for folk å prate om. Så det er veldig viktig for meg. Også er jeg veldig glad i samfunnskritiske ting. Det man helst ikke skal snakke om, eller mene, eller tørre å stå for. Det vil jeg gjerne få frem.
Ken Roger Olberg
Så du vil gjerne være talskvinne for disse temaene?
Linda Pinda
Hm, tja, det vet jeg egentlig ikke. Men for meg selv så vil jeg det. Det er i hvert fall viktig for livet mitt nå. At jeg kan stå for den jeg er, og tørre å ta den plassen som jeg føler at jeg trenger. Og å ha den tilliten til det jeg driver med, i så stor grad at jeg tør å vise det fram, og i tillegg fortsette med det.
Ken Roger Olberg
Ikke sant. Kjempespennende.
Ken Roger Olberg
Da passer det egentlig godt med det neste spørsmålet.
Ken Roger Olberg
Kan du fortelle om reisen din som kunstner? Og da tenker jeg helt i fra det øyeblikket du innså at dette er din vei. Jeg føler at jeg må legge til at fra første gang jeg møtte deg, så har du omtrent holdt deg til samme type stil. Det virker som om at du har funnet din vei, ikke sant? Du har funnet din greie. Du kan finne frem alle bilder eller malerier som er malt i Norge og ta frem ett bilde som er malt av Linda Pinda, og jeg kan umiddelbart se at det er malt av deg.
Linda Pinda
Takk, det setter jeg pris på å høre.
Ken Roger Olberg
Ja, du har en originalitet. Men du har sikkert startet med noe annet først, også har du endt opp med denne stilen som du nå har tviholdt på, så lenge vi har kjent hverandre. For vi har jo kjent hverandre i mange år.
Linda Pinda
Ja, vi har kjent hverandre siden 2012.
Ken Roger Olberg
Så du har holdt på med denne stilen i mange år. Kan du fortelle litt om din reise som kunstner, og når du begynte med denne tematikken som du holder på med nå?
Linda Pinda
Ja, det kan jeg fortelle om. Jeg begynte å male i det tidspunktet hvor vi ble kjent. Da begynte jeg hovedsakelig med oljemaling, og dette var en tid hvor jeg var langt nede i et mørkt hull av en tilværelse. Og for å skape en liten parallell, så er det jo dette med kommunikasjon, som jeg alltid har vært veldig dårlig på, som har gjort at jeg har kommet i vanskelige situasjoner i livet mitt. For jeg har slitt med kommunikasjon, ofte mot nære relasjoner eller fremmede mennesker. Altså sånn generelt, da det gjelder det sosiale. Og dette er kanskje noe jeg har med meg fra min familie. Og når jeg hadde det som vanskeligst i det sorte hullet, så kom pappa til meg med en stor stabel med oljemaling. Så sa han, begynn å mal! Så da begynte jeg å male. Etter hvert ble jeg medlem i et kunstnerkollektiv, der jeg også ble kjent med deg via disse andre medlemmene av kunstnerkollektivet. I starten var maleriene bare mørke, triste gråteansikter. Og sånn var det sikkert i et par år. Så utviklet det seg til å male mye kropper og sånt. Det ble litt lysere farger. Det gikk inn i lysere pastellfarger. Og så i 2017, de fem første årene hadde gått, og jeg møtte min samboer Tor Arne som oppdaget meg på Instagram, på bakgrunn av bildene mine. Og han ble fascinert. Og som sagt, er vi samboere i dag.
Han drev med spraymaling, og jeg fikk noen spraybokser av han. Jeg prøvde å blande det litt med oljemaling, og jeg likte det utrykket veldig godt. Jeg har alltid vært veldig inspirert og tiltrukket av gatekunst, og det litt røffe utrykket. Så jeg tenkte at jeg ville gi meg hen i dette her. Så holdt jeg på med dette en stund frem til 2019. Så kom koronaen, og da ble vi ganske isolerte. Enda mer isolerte enn vi valgte å være. Da gikk jeg i gang med denne litt absurde stilen med de store ansiktene. Disse maskelignede personene, som på en måte kan forestille det morbide som vi ofte går rundt og føler. Jeg tror folk føler slik, når man for eksempel er ute på byen. Du ser normal ut, men føler deg mer utenfor det normale. Så jeg prøvde å ta tak i det, og lagde disse karakterene, som nå har blitt mitt varemerke som du nevner, og det som folk kjenner igjen.
Jeg fikk masse tid til å holde på med dette på grunn av koronaen. Jeg jobbet på Labben (kunstnerfelleskap i Sandefjord) hele tiden. Og da begynte jeg å tenke at jeg kan ikke kalle meg for Linda Børresen. For det er det mange som heter. Så jeg ville ha et kunstnernavn. For å fortelle om hvordan jeg kom på dette navnet, må jeg hoppe litt tilbake i tid. Det begynte før jeg startet å male. Jeg begynte nemlig å tegne en liten pinne figur som het Linda Pinda. Og som het Linda Pindar Wisdom. Der kom alle mine kloke ord, fordi jeg drev å skrev litt på den tiden også. Så jeg lagde mange av disse små tegneseriene, og hadde hengt en på veggen der jeg satt og arbeidet. Og jeg tenkte at jeg må kalle meg noe annet. Jeg kan ikke signere disse utrolige kule bildene med Linda Birgitte Børresen, for det syntes jeg ser skikkelig teit ut. Så sitter jeg å se på den tegningen og tenker; selvfølgelig skal jeg kalle meg Linda Pinda. Jeg ble jo også kalt det som liten. Linda Pinda skulle jeg kalle meg. Og siden da, har jeg kalt meg for dette i alle sosiale sammenhenger og sosiale medier. Og på utstillinger signerer jeg selvsagt med Linda Pinda. Jeg har også vært så heldig at jeg til og med har blitt gjenkjent på gaten som Linda Pinda. Det er veldig gøy.
Ken Roger Olberg
Så gøy, det er jo veldig bra.
Linda Pinda
Ja, og med Linda Pinda ble den nye stilen utviklet. Det var mye gøyere og signere med Linda Pinda, fordi den ga en mer helhet i maleriene. Ikke minst, så kledde den det røffe utrykket. Også har jeg gått videre med å teste ut andre materialer, istedenfor lerret. Jeg har begynt å bruke huntonittplater. Du jobber mye hardere med platene, og i større formater.
Ken Roger Olberg
Hmm
Linda Pinda
Og inspirasjon henter jeg fremdeles fra musikk og folk rundt meg, og i det daglige. Jeg er veldig opptatt av tekster, av poesi og av andres formidling. Det buker jeg mye i det jeg jobber med.
Ken Roger Olberg
Hmm, veldig bra. Dette var jo litt av en reise. Og det var en utrolig flott reise.
Linda Pinda
Ja, absolutt. Og alt startet med disse stablene med oljemalingene, og en veldig observant mann.
Ken Roger Olberg
En mann som er din samboer i dag.
Linda Pinda
Ja.
Ken Roger Olberg
Veldig observant av samboeren din. Ok, da er vi klare med neste spørsmål?
Hvordan vil du beskrive din egen kunststil, hva påvirker deg? Du har jo allerede nevnt noe, men kan du prøve å utdype dette litt mer?
Linda Pinda
Ja, jeg har ikke så mye struktur, da jeg er veldig rotete og liker at det er mye kaos når jeg jobber med maleriene mine. Noe som er til forskjell fra i hjemmet mitt, der det er litt mer orden. Når jeg maler, blir jeg fascinert av tilfeldigheter og hvordan ting blir litt til av seg selv. Og de sterke utrykkene, de kommer jo veldig godt frem med spraymaling. For det er jo da, at man virkelig kan få frem de sterke fargene og kombinere de med oljemalingen. Jeg er veldig opptatt av at bildene mine ikke skal være perfekte. Jeg lar meg lett provosere av ting. Jeg blir veldig lett provosert av forståsegpå`ere, som mener at det man gjør ikke er riktig. Og vi snakker om kunst, så der er jeg uenig. Jeg tenker, at kunst er jo ikke at man skal gjøre noe riktig. Kunst er for meg å skape noe som gir meg en stor form for verdi. Jeg er ikke ute etter å få anatomien til å stemme. Det ser man jo klart og tydelig når jeg malte damekropper. Da var det heller det motsatte. Jeg er ute etter det absurde.
Ken Roger Olberg
Litt interessant det du sier om anatomi. Fordi, hvis du kikker på mennesker generelt, så vil du se at, Oi … her var ikke anatomien riktig. Den anatomien som noen hevder er en sannhet, er bare et ideal som vi bare har godtatt som riktig. Og det er jo det som er problemet. Fordi folk vil at maleriene skal vise den riktige anatomien, som de selv mener er riktig. Jeg tror også at disse menneskene her, som skal påpeke at anatomien ikke er riktig, ikke er så opptatt i å løfte frem mennesker. De er mer opptatt av å sette begrensninger på mennesker, fordi de kanskje en gang drømte om drive malerier, tegning eller lignede. Men oppdager at de ikke har så mye talent. Eller at de er så opptatt av regler som anatomi, som gjør det altfor vanskelig for dem, så de tenker at dette klarer ikke jeg, så da skal andre heller ikke klare det. I hvert fall ikke når andre kunstnere bryter en regel. Da skal de kjapt påpeke det, for å hevde seg selv. Hadde de bare kaste seg ut i det, og malt uten å tenke så mye på reglene, så hadde de kanskje klart seg bedre.
Copyright Ken Roger Olberg
Linda Pinda
Ja, helt enig. For meg så har det vært veldig viktig å bryte reglene, fordi jeg ble veldig låst i den rollen hvor ting skulle være riktig ganske tidlig. Og jeg husker at jeg syntes det var utrolig slitsomt, og jeg ble veldig selvkritisk. Jeg brukte veldig mye tid på å bebreide meg selv og kunsten min. At jeg ikke fikk det til, og var veldig opptatt av hva andre mente. Og da forsvant mye glede med å holde på med kunsten. Og der tror jeg kanskje at jeg bare til slutt fant ut at … drit i regler! Jeg lager det jeg vil lage, og heller lager det så ekstremt, og sier fuck anatomien! jeg maler menneskene uten neser, siden noen mener at det blir feil uansett. Ingen av mine karakterer har i dag neser.
Ken Roger Olberg
Hehe, ja når du sier det. Når jeg snur meg rundt å ser på maleriene dine, så mangler de neser alle sammen. Det er jo genialt.
Linda Pinda
Ja, og det er det ingen som ser. Og det er det som er så morsomt, fordi jeg er veldig opptatt av ansiktsuttrykk og følelser. Og litt av det blikket vi sender hverandre. For jeg er opptatt av kommunikasjonen som foregår, uten at vi sier noe. Vi kan lett tyde folk ved å se på øynene, mens nesa, den er jo bare der. Du klarer ikke å kommunisere med nesa, det er kun i tegneseriefigurer med lang nese, eller store pustende nesebor at du finne kommunikasjon. Men i virkeligheten er nesa fullstendig overflødig, jeg bruker munn og øyne for alt det er verdt.
Ken Roger Olberg
Så hvis jeg finner et maleri, etter 2019 med nese, så har du glemt hva du har holdt på med.
Linda Pinda
Hehe, eller jeg har vært drita full.
Copyright Ken Roger Olberg
Copyright Ken Roger Olberg
Ken Roger Olberg
For en utrolig morsom detalj, og dette syntes jeg var veldig interessant. Også tenker jeg på de som skal kritisere deg på anatomien og fortelle deg at hånden er litt for stor i forhold til leggene, men de glemmer å nevne at det faen ikke er noe nese der.
Linda Pinda
Hehe, også har jeg noen ganger snudd rundt på hendene. Og da er det ikke alle som har kjøpt bildene, fordi hendene er snudd rundt. Venstre hånd er blitt høyre, og høyre har blitt venstre. Jeg syntes det er veldig morsomt å gjøre sånne ting.
Ken Roger Olberg
Veldig artig. Dette syntes jeg var helt topp. Du må fortsette med dette, ja, hva skal vi kalle det? En provokasjon. Ja, det kan vi kalle det.
Copyright Ken Roger Olberg
Ken Roger Olberg
Har du et maleri som betyr noe spesielt for deg? kanskje du har det hjemme, kanskje du tenker at dette maleriet er barnet mitt? Dette vil jeg ikke kvitte meg med. Har du et slikt maleri?
Linda Pinda
Jaja, har egentlig hatt flere av dem. Men ett av de som har betyd mye for meg, eller det er faktisk to, fordi det er to bilder som hører sammen, og de har ved to anledninger blitt solgt, men begge ganger endt opp med å komme tilbake til meg. Så nå tror jeg at jeg skal beholde dem. Og det er ganske så spennende.
Ken Roger Olberg
Hm, ok, så interessant.
Linda Pinda
De er begge gamle bilder i fra 2015, og det er ett av disse med de store absurde kroppene, som er veldig vridde. Og da var jeg inne i en sånn periode hvor jeg ville at ting skulle se vondt og ubehagelig ut, fordi virkeligheten kan føles litt sånn ubehagelig og vond i forskjellige sammenhenger. Og nakne kropper, uten ansikt. De ble solgt til en eldre mann, som da valgte å gi de tilbake til meg når han ble syk og skjønte at det var på vei mot slutten. Så de fikk jeg tilbake etter noen år. Men så hadde jeg de da med meg på en ny utstilling, og så ble de solgt igjen. Og han som kjøpte de da, jeg er ikke sikker på hvilket land han var fra, men det var et land i Europa, så får jeg plutselig melding av en han kjenner. Det var allerede i fjor. Han forteller at han har bare reist i fra alt. Så de spurte om jeg da ville ha de bildene tilbake. Så nå har jeg fått de bildene tilbake. Jeg kommer ikke til å selge dem igjen, fordi de bildene er jeg blitt veldig glad i. De har vært veldig betydningsfulle, både når jeg lage dem, det tok lang tid, og det var en spennende prosess. Og i ettertid føler jeg de representerer veldig mye av det som jeg har brukt tid til å jobbe med og utvikle gjennom tiden.
Ken Roger Olberg
Så spennende.
Linda Pinda
Ja, det er veldig spennende. Også er de ganske store bilder.
Ken Roger Olberg
Har du de avfotografert digitalt?
Linda Pinda
Nei. Men de er her, stående bak stablet. Vi kan ta å kikke på dem etterpå.
Ken Roger Olberg
Nei, men så utrolig morsomt.
Jeg ønsker å takke Linda for hennes kreative og flotte svar, og ikke minst takk for at hun stilte opp, og lot seg bli fotografert blant hennes dokker i hennes atelier på kunsthuset Labben i Sandefjord.
Del 2 kommer Onsdag 17 september 2025.
Les mer om henne her:
The White Room 
Leave a comment