Paolo Ventura, en slags annerledes melankoliens mester

Det jeg elsker mest med fotografering, er at du kan kombinere det med så mange forskjellige uttrykksformer eller interesser. Uansett hva du brenner for, kan du alltids fotografere og jobbe deg frem til et uttrykk du liker. Du kan gjøre som italienske Paolo Ventura (F.1968) og kombinere fotografering, maleri og modellbygging. Høres ikke det spennende ut? Ved hjelp av dioramaer som han bygger selv, og fotografier han tar, lager han fantasifulle bilder med en tematikk rundt historie og minner. For meg blir det en reise i fantasiens verden. Men jeg lar meg også selvsagt bli trigget av at dette er basert på noe som er fra virkelige bygninger og ekte mennesker. Når jeg betrakter hans bilder, begynner jeg å undre over hva det er jeg egentlig ser på. Først og fremst får jeg en følelse av ensomhet. Det er lite mennesker med i hans arbeider. Og hvis det er menneske med, står de gjerne med ryggen til. Eller de ser på oss med et følelsesløst ansikt, eller så forsvinner de bare vekk fra oss. Det er også lite vegetasjon og natur. Stort sett er det bare en eller flere bygninger, som står isolert fra resten av bylandskapet. De fleste ganger er vel melankoli og nostalgi en veldig ensom greie. Det hele er stort sett bare en egotripp! Har du hørt noen foreslå å reise på en melankolsk reise sammen? Neppe! Melankoli er personlig. Nostalgi kan derimot deles med andre. Man kan mimre sammen eller vise fotografier fra et sted eller hendelse, og gi oss en følelse av noe som kan kalles nostalgisk. Men måten Ventura viser oss melankolien eller nostalgien, både detaljene og i arkitekturen, samt menneskene som finnes i hans fotografiske verk, er noe som fremstår som annerledes.

The Birdwatcher – 2013 Copyright Paolo Ventura

Det er jo selvsagt Paolo Ventura sin historie som blir fortalt her. Og kanskje noen få utvalgte mennesker som Ventura har latt seg inspirere av. Fotografering kan være et redskap for drømmer, som egentlig eier noen begrensninger. En slags tidsmaskin som lar oss drømme oss bort. Bort til en verden som er litt mer diffus og uklar. Hva ville du gjort hvis du hadde en drømmetidsmaskin? Du kan fotografere hva som helst. En by, et tre eller et menneske. Og det kan deretter starte en reise du ikke visste du hadde i deg. Akkurat dette kan et kamera gi deg. Det kan være en drømmetidsmaskin eller et filosofisk verktøy som får deg til å tenke annerledes. Gi deg nye impulser. Hvilken drøm ville du ha fotografert?