Fotografering som egen kunstart

Vi går tilbake i fotohistorien og denne gang til en fotograf som hadde sterke meninger om hva fotografering var. Reisen vi skal ta starter i året 1856, den 13 mai. Da blir en liten baby født, som får navnet Peter Henry Emerson (1856-1936). Denne lille babyen kom til verden på Cuba, på familiens sukkerplantasje. En plantasje han etter vært skulle forlate i året 1869, mest sannsynlig på grunn av tiårskrigen mot Spania. En krig som var en av de første av hele 3 kriger, som endte med delvis uavhengighet for Cuba. Peter havnet med tiden i England hvor han etter hvert studerte medisin. Etter å ha mottatt sin medisinske grad ved Clare College Cambridge i 1885 ble han en ivrig fotograf. Det skal sies at Emerson var fra en rik familie og manglet nok ikke noe, så å drive med fotografering var trolig noe han kunne fordype seg godt inn i uten å ta hensyn til tid og penger.

Det tok ikke lang tid før han hadde utgitt sin første fotobok ved navn Life and Landscape on the Norfolks Broads (1886). Jeg har ikke lest boken selv, men av det jeg ser av fotografier blir jeg utrolig nysgjerrig på mange av bildene hans. Det virker som om han har utrolig god kontroll på komposisjonene og motivene sine. Jeg får en følelse av at jeg er på 1800-tallet. Det er som å oppdage en tidsmaskin. Jeg får et glimt inn i en svunnen tid som jeg ikke selv har opplevd. Og det er vel kanskje et av fotografiets største egenskap, at vi kan oppleve en tidsreise vi selv ikke har vært til stede i. For mange var fotografiet en sannhet. En sannhet som mange så på som bevis, og et tidsvitne på en hendelse eller dokumentasjon på hvordan en plass eller person så ut. I dag vet vi selvsagt bedre. Fotografi lar seg selvsagt manipuleres og forandres til akkurat det du måtte ønske, ikke minst med dagens teknologi som KI.

Det som gjorde Peter Henry Emerson spesiell var at han så på fotografering som den absolutte sannhet. Han mente at fotografering var en selvstendig kunstart og fotograferingen skulle være så likt virkeligheten som mulig. Med andre ord, ikke noe iscenesettelse eller manipulasjon, verken under fotografering eller i mørkerommet. Emerson fikk en utrolig stor innflytelse på sin sanntid, og til langt inn på 1900-tallet. Tankene rundt hva fotografering var, men underveis som han utviklet seg som fotograf forandret han mening, og sin egen idè om at fotografering var noe som viste virkeligheten med boken «The Death of Naturalistic Photography», (1891). En interessant utvikling. Et fenomen, som ikke så fremmed for oss fotografer som er vokst opp uten den digitale tidsalder, er at vi i starten så på fotografiet som en sannhet. At analog fotografering var noe som var ekte. I dag vet vi bedre. Men det som betyr noe er vår følelse over av at noe er virkelig. Og det føler jeg virkelig med fotografiene til Emerson. Kanskje det likevel finnes noe som kan kalles den «ekte følelsen av at noe er ekte». Hva tenker dere?

Les gjerne mer her:

Peter Henry Emerson – Wikipedia

Bonhams : Peter Henry Emerson (1856-1936); Studies from “Life and Landscape on the Norfolk Broads”;