La oss hylle Sebastião Salgado

På vei hjem fra jobb i Oslo, nå fredag 23.mai 2025 tikket nyheten inn på NRK om at den kjente, store fotografen og miljøforkjemper Brasiliansk/Franske Sebastião Salgado var død. Jeg lot dere bli kjent med han her i tidligere artikler inne på «The White Room». Når jeg hører eller leser om at store kunstnere har forlatt oss, syntes jeg alltid at det er veldig trist. Ikke minst for deres egen familie og pårørende. Når jeg leste om hans død, kjente jeg umiddelbart at nå har en av de største gått bort. Jeg tenkte samtidig at dette må jeg skrive ned en artikkel om med en gang, for dette er ferskvare. Men så slo det meg at denne mannen er historisk. Jeg har all verdens tid til å hylle ham og dyrke hans geniale syn på verden. Ikke minst hans dyktig egenskaper som fotograf, hans engasjement for miljøspørsmål og hans iver etter å gjøre familiegården levende igjen.

Sebastião Salgado rakk å bli 81 år. Om man ser tilbake på vikingtiden, kunne man ikke regne med å bli særlig eldre enn 30 til 50 år. Så 81 år en ganske så imponerende alder. Likevel føler jeg det er litt ungt nå i 2025. Mange klarer å nærme seg 100. Uansett alder, så er han en av de virkelig store fotografene som han vandret på vår blå kule. Salgado er virkelig blitt en del av jordens salt. En person som alltid vil forbli et forbilde og som vi kan forbinde med noe positivt. Hvem kan vel ikke like hva denne mannen har utrettet i sitt liv. La oss begynne!
Hvordan kan man fortelle en historie om en mann, som andre før deg har fortalt om, kanskje like mange ganger som det finnes saltkorn i en saltbørse? Tenk dere det? Denne mannen har blitt hyllet og forgudet mens han levde. Og han skal selvsagt også bli hyllet og minnes i verdighet nå etter hans død. Etter å ha sett dokumentaren Salt of the Earth, som er mesterlig regissert av Wim Wenders, får jeg umiddelbart en følelse av at Sebastião Salgado kommer til å ende opp som en av de virkelig store personligheter innen kulturverden. Og for en arv. Fotografen i han var opptatt av menneskenes sosiale forhold til miljø og natur. Som ung mann studerte han økonomi, og hadde nok en naiv drøm om at han kunne være en del av landet Brasil sine løsninger. Også på de økonomiske problemer som Brasil fremdeles står ovenfor den dag i dag. Når man er ung, har man veldig lett for å tenke at alle store verdensproblemer har en enkel løsning. Men etter hvert som man vokser opp, innser man at store verdensproblemer har mye større utfordringer.

Sebastião Salgado gikk fra å være økonom, over til å bli nyhetsfotograf en gang på 1970 tallet. Deretter gikk han over til dokumentarfoto. En karriere han gjorde det svært bra i. Salgado gjorde seg såpass bemerket, at det store, kjente fotobyrået Magnum Photos tok han inn som en av deres faste fotografer. Det var under hans tid som Magnum fotograf, at han utviklet seg til å bli den fotografen han egentlig var. Han fotograferte og publiserte kjente verk som Sahel: The End of the Road, Workers og Exodus. Alle arbeidene hadde til felles at Salgado fokuserte på de sosiale og økonomiske utfordringer som finnes over hele verden. Sebastião Salgado ønsket så videre en mer kunstnerisk frihet og forlot derfor Magnum Photos i 1994. Noe jeg ser på som en svært modig handling. Han forlot Magnum Photos, for å starte sitt eget byrå med navn Amazonas Images, sammen med sin kone Lélia Wanick Salgado. Da har man virkelig kommet langt her i livet. Det blir litt som å spille på ett verdenskjent fotball lag, for så å slutte for å kunne starte sitt eget. Da har man virkelig baller, og er veldig målrettet for å skulle lykkes. Og lykkes, det gjorde han virkelig. Det var under denne tiden han produserte fotobøkene Genesis og Amazonia.
Noe av det som imponerer meg mest med Sebastião Salgado, og som tydelig kommer frem i den berømte filmen The Salt Of The Earth, er hans miljøengasjement. Etter å ha bodd i Paris, flytter han og kona tilbake til hans hjemby Minas Gerais, for å hjelpe til på farens ranch. Farens ranch var i så dårlig forfatning, med mye tørke og avskoging, at de bestemte seg for å plante ny skog for å gjøre ranchen fruktbar igjen. Ranchen gikk fra å være tørr og øde, til å bli grønn og frodig. Grunnvannet og dyrene kom tilbake til landskapet, på grunn av at skogen produserte skyer. Ekteparet Salgado klarte å få økosystemet tilbake, og de grunnla Instituto Terra, som er et miljøprosjekt som går ut på å plante skog på avskogede områder i Brasil. Helt fantastisk! Sebastião Salgado sin arv lever videre med hans unike fotografier, og hans sterke engasjement for miljø og sosial rettferdighet. Hadde vi alle vært som han, er jeg sikker på at det ikke hadde fantes noe kriger eller hungersnød her på jorden. Vi kan jo alle prøve å bli litt mer som Sebastião Salgado. Litt er bedre enn ingenting.

For en mann! Vi minnes han med den største respekt.

Você nunca será esquecido Sebastião Salgado!