Til Minne om Tore Sandberg

I denne artikkelen har jeg et ønske om å hylle de som har gått bort, samt å minne en Sandefjords fotograf som forlot livet så altfor tidlig. Noen ganger er livet utrolig skjørt og uforutsigbart. Akkurat som døden i naturen ikke har noen klar logikk eller kan gi oss mennesker en særlig trøstende forklaring. Slik følte jeg det, da jeg fikk beskjed om at fotograf Tore Sandberg valgte å forlate oss den 22 mai. 2013. Tiden i seg selv er kanskje like abstrakt som døden. For nå har det gått hele 12 år siden Tore døde. Men heldigvis har vi noe så fantastisk som minner, i form av fotografier/malerier og tekster. Vi mennesker er eksperter på nettopp det å ta vare på minner, for å kunne huske hendelser eller mennesker vi ikke vil glemme. Jeg vil aldri glemme Tore Sandberg. Tore og jeg ble kjent med hverandre igjennom, kanskje ikke så overraskende, fotografering. Vi møttes for første gang da han jobbet på Fotograf Jørgensen i Sandefjord. Det ble mange gode samtaler om fotografering og ikke minst om gleden av å fotografere.
I starten gikk det kun i korte møter nede på Fotograf Jørgensen, hvor jeg spurte han om råd rundt det tekniske i fotografering. Tore skuffet aldri. Han forklarte meg om sammenhengen mellom lukker og blender, komposisjon, og om det visuelle. Dette må ha vært en gang i året 2002, og jeg hadde akkurat tatt opp fotografering igjen. Den gang som hobby, men likevel med stort alvor. At Tore ville bruke av sin tid og oppmerksomhet på en amatør som meg, imponerte meg veldig. Jeg ble nesten litt starstrucked, og jeg så alltid frem til å få fototips i fra Tore Sandberg. En dag, under et av mine møter med Tore, forslo han at vi skulle gå og ta en kopp kaffe. Jeg spanderer, sa han. Det ble da starten på en rekke kaffemøter, som etterfulgte samtaler over en øl, eller flere, på en av byens puber i Sandefjord.

Dette er en tidsperiode jeg husker som veldig lærerik og inspirerende. Etter hvert utviklet vi også et samarbeid når det gjaldt fotografering. Jeg kunne digital redigering, noe Tore ikke hadde særlig kunnskap eller interesse av. Jeg kunne sitte og redigere, imens Tore satt ved siden av og forklarte hvordan han ville ha det. Vi stilte også opp som hverandres assistenter under fotograferinger. Tore var ofte med meg når jeg skulle ha en fotografering med mennesker. Det var alltid utrolig lærerikt å ha med Tore. Han forklarte om komposisjoner og positurer, eller jeg kunne spørre han om råd når det gjaldt lyssetting.

Tore Sandberg var også medlem av Sandefjord Fotoforening. I forbindelse med en tur de skulle ha til Skottland, spurte Tore om jeg ville være med. Selvsagt takket jeg ja, og 14 dager senere var vi på vei. Vi besøkte byene Glasgow, Edinburgh og liten, hyggelig by med navn Ayr. En utrolig flott tur som jeg var så heldig å få oppleve med Tore Sandberg.
Det ble også hyggelige sammenkomster hjemme hos Tore. Gjerne med en kamerat eller to, for å se på lysbilder fra Tore sine mange eksotiske turer til ulike land og opplevelser. Vi satt henrykte og lyttet, samtidig som vi kikket på bildereisene. Det var alltid veldig spennende og interessant å høre Tore Sandberg fortelle om sine opplevelser.

Så skjedde det fatale som kom til å forandre på Tore Sandbergs liv. Hans unge sønn Erlend Sandberg døde brått og uventet. Så uventet og smertefullt var det, at jeg tror Tore sin sjel fikk en alvorlig knekk. Tapet av hans sønn ble for mye for Tore å bære. For ikke lenge etterpå kom den triste nyheten om at Tore hadde valgt å forlate oss. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk den tunge beskjeden om at han var død, men jeg husker at jeg ble utrolig lei meg. Deretter kjente jeg meg sinna, og så lei meg igjen. Sandefjord hadde mistet sin lokale fotograf og ikke minst en god venn, eller en kamerat for mange.

Men som sagt, minner kan gjøre et liv levende igjen. Før Tore døde, snakket vi blant annet mye om hans fortid som cruisebåtfotograf på MS Sagafjord (1965-1980, Den Norske Amerikalinjen) og om hvor mye artig han opplevde der. Han fortalte at han hadde masse lysbilder liggende fra tiden han jobbet som cruisebåtfotograf. Jeg syntes også dette var utrolig gøy. Vi ble enig om å ta en kveld hos han på nytt, for å kikke på lysbilder fra tiden som cruisebåtfotograf. Jeg ante ikke en gang at det gikk an å være cruisebåtfotograf. Jeg sa til Tore at dette måtte jeg få lov til å skanne, for å få oversikt over alt han hadde. En dag kom Tore hjem til meg med hele sitt arkiv. Han sa at jeg kunne skanne og gjøre hva jeg ville med hans fotografier, inkludert hans tid som cruisebåtfotograf. Gjett om jeg ble glad! Det tragiske var at Tore valgte å forlate livet drøyt to uker senere. Jeg har ofte fundert på om han allerede da, når han oppsøkte meg for siste gang, hadde tatt sitt valg. Eller om det kom først seinere. Jeg vet ikke, men jeg tror han visste eller følte at han ikke hadde mer å gi. Uansett vil jeg gjerne takke Tore Sandberg for hans bidrag til min fotografiske karriere. Og til Tore Sandberg sitt minne, ønsker jeg her å lage en artikkelserie på «The White Room», som jeg selvsagt velger å kalle «Cruisebåtfotografen Tore Sandberg».

Bildet av Tore Sandberg øverst er trolig i fra da han var fotolærling hos den kjente fotografen Dimitri Koloboff.

Til Minne om deg Tore, tusen takk!