Nå har høsten og mørketiden for alvor satt sitt grep på naturen og hos oss mennesker. Men ikke la dere deppe av den grunn. Mørketiden er en periode som er perfekt for å sitte inne, lese en bok, se på en film eller holde på med prosjekter. En fotograf jeg ønsker dere skal bli kjent med denne gangen, her i «The White Room», er San Franciscofotografen Todd Hido. En fotograf som jeg oppdaget igjennom en meget berømt skuespiller. Nemlig Jason Momoa. Det viser seg at den dyktige skuespilleren også er en lidenskapelig fotograf. Og at han elsker å gå rundt og fotografere med sitt leica kamera. Jeg hadde tidligere hørt om, og sett, fotografiene til Todd Hido. Men det var da jeg så en dokumentar, som er laget av Jason Momoa, at jeg ble klar over at Todd Hido er en av Jason Momoa sin favoritt fotografer.
Hido er spesielt kjent for å fotografere hus om natten. Noe som gir fotografiene hans en følelse av mystikk og kanskje en følelse av ensomhet. Hido ble født i Kent i Ohio i året 1968, og kan vel med det kalles et ekte blomsterbarn. Jeg kjenner egentlig ikke så mye til hans bakgrunn, men det spiller likevel ingen rolle. For hans fotografier forteller meg mye om hva hans lidenskap innebærer. Han elsker rett og slett å være ute, når alle andre er inne. Det er iallfall følelsen jeg får når jeg studerer hans hjemmeside og hans arbeider. Fotografiet jeg har valgt er fra en bokserie kalt; House Hunting og Outskirts. Og jeg vil tippe at folk som har observert han fotografere dere ute, kanskje alene på mørke natten, har lurt på hva slags hensikter han har. Er han en tyv? Voldtektsmann? Hvem er denne mannen med kamera? Jeg syntes han er modig som tør å vandre ute på natta med et kamera rundt halsen. Med tanke på hvor mye fattigdom og utenforskap som eksisterer i USA. Det hender jeg drister meg til å fotografere litt ute, etter mørkets frembrudd. Men øyne skuler fra forbipasserende. Og noen spør hva jeg driver med, på en småfrekk måte. Befinner jeg meg i nærheten av hus, selv på dagtid, risikerer jeg å bli konfrontert. De siste årene har jeg slengt spørsmålet i retur. Hva jeg driver med? Hva driver du med? Da blir de litt satt ut. Men finner også som regel fort ut at jeg bare er en harmløs fotograf. Men tilbake til Todd Hido. Han har riktignok blitt truet med både balltre og hagle, så han har nok vært utsatt for verre ting enn hva jeg har. Som sagt, en modig fyr.
Det jeg finner spesielt med bildene hans er roen, og den litt sarte stemningen som han fanger så mesterlig. Ikke minst bruken av eksisterende lys, som gatelys og vinduslys. Hans motiver gjenspeiler slitte og gamle forsteder, som sikkert så veldig bra ut en gang på 60-80 tallet. En anelse depresjon kommer snikende når jeg filosoferer over skjebnen til USA, med utbredt fattigdom, og muligheten for at det kan skje her i Norge også. For det virker som vi er på vei dit, i skrivende stund. Kanskje disse bildene egentlig er vår egen fremtid som Todd Hido viser oss. Det er for så vidt kjent at samfunnsutviklingen i USA alltid har ligget 20 år foran oss, her i Europa. Med tanke på at vårt velferdssamfunn nå sakte, men sikkert, blir dårligere for hvert år. Grunnet politikere som skal spare penger, imens staten Norge og bankene tjener mer enn de noensinne har gjort. Bare se på Oljefondet? Det er jo nå stat og kommuner skulle skinne. Vist hva de faktisk kunne fått til for innbyggerne? Men nei! Det virker for meg som at politikerne, og dessverre en del innbyggere, lever i en slags boble. De tenker at så lenge jeg har det bra, så er alt bra. Puh! Vel, jeg ser at vinklingen på teksten nå begynner å handle mer om meg og mine samfunnsynspunkter. Det var jo Todd Hido jeg skulle hylle. Ikke mine meninger om samfunn og politikk. Men når jeg ser på bildene hans, er det vanskelig å ikke la seg rive med. Noen av motivene kan også minne litt om Norge, bortsett fra strømkabler i luften. Og at husene ser litt mer slitt ut. Uansett mål og mening, er han en glimrende fotograf. Tusen takk til Todd Hido.
Takk for meg!
Les Gjerne mer om Todd Hido, Momoa og USA her:
The White Room 
Leave a comment