Denne gang har jeg lyst til å skrive om det å mislykkes i noe. De fleste av oss har vel følt på det å mislykkes med et eller annet. Det kan være i selve livet, karrieren eller at man rett og slett føler seg mislykket på grunn av lav selvtillit. Sistnevnte slet jeg selv med i ungdomstiden. Noe som førte til at jeg fant på mye dumt, for å få oppmerksomhet. Jeg turte nok aldri å være meg selv helt ut. Heldigvis blir man ofte mer moden med alderen. Man tar seg plutselig ikke fullt så høytidelig lenger og det å mislykkes blir mindre farlig. I dagens samfunn vil mange mennesker helst skjule at de har mislykket med noe.
Ikke vær redd får å mislykkes. Det å mislykkes er jo en del av veien til målet. At man prøver og feiler, og deretter lærer av det. Innen kunst og vitenskap er det å mislykkes i noe, selve grunnfundamentet i det å kunne oppnå suksess. Dere må ikke tro at store kunstnere som Leonardo Da Vinci, Rembrandt, Van Gogh eller vår egen malermester Munch malte sine mesterverk på første forsøk. De hadde utallige skisser og utprøvinger, før de sto inne med resultatet. Dessuten ble både Van Gogh og Munch sett på som ganske mislykket i sin tid. Det å måtte kjempe mot psykiske lidelser, eie lite penger og gå igjennom heftig kjærlighetssorg, for så å dø, uten å forstå at de først etter sin død ville bli udødeliggjort på grunn av sin kunst. Det ser jeg på som ganske imponerende. Det viser vel hvilken drivkraft som bor i oss, når det gjelder det å skape noe, fullføre eller oppdage. Man har de type mennesker som aldri gir opp. Uansett motgang og motstand, reiser de seg gang på gang. De brenner trolig så sterkt etter å oppnå målet, at det gjør dem fryktløse. Det handler nok om hvordan man takler det å mislykkes. Og snu det om til noe positivt. Man må aldri gi opp!
Selvportrettet, malt av Vincent van Gogh, viser en mann som må ses på som ganske mislykkes i sin sanntid. Van Gogh var en nederlandsk postimpresjonistisk kunstner, født i 1853. Frem til sin død i 1890 malte han mer en 2000-verk. Ganske så imponerende med tanke på at han ikke begynte å male for alvor før han var rundt 30 år.
En lærdom jeg selv bærer med når det kommer til egen fotografering. At hver gang jeg forsøker på noe og mislykkes, gjør det meg enda et hakk mer robust og selvsikker som fotograf. Jeg er ikke lenger redd for å prøve og feile. Kunnskapen utvides for hver gang.
Takk for at dere fremdeles leser «The White Room». Kom gjerne med spørsmål.
Jeg ønsker dere alle en fortsatt flott august! Husk å nyte livet og alle gleder som følger med.
Les gjerne mer om Van Gogh her:
The White Room 
Leave a comment