The White Room

Da er vi kommet til årets første sommer måned juni. For oss som bor på Østlandet, kan vi se tilbake på en helt fantastisk varm og litt våt vår. Jeg vil benytte anledningen til å takke alt av liv som igjen er kommet til og til alt liv som har våknet fra dvale eller kommet langveis fra nære og fjerne land. Dvergloen (Charadrius dubius) er en av fuglene som har returnert. Den kommer flyvende helt i fra det tropiske Afrika. Noe som er ganske så imponerende med tanke på at fuglen kun er 14-17 centimeter lang. Om jeg var som Icarus og hadde vinger, hadde jeg mest sannsynlig flydd helt feil vei. Eller i sirkel. Eller mest sannsynlig flydd mot solen, fordi der er det så varmt og godt. Vi skal nok være glade for at det er Dvergloen som skal imponere oss med slik naturlig magi, og ikke meg. Men jeg kan jo forøke og gjøre noe som dvergloen ikke mestrer, og det er fotografering. Som dere sikkert forstår av bildet, vil jeg dele denne fabelaktige opplevelsen med dere. Det å tilbringe natten ute på denne vakre tiden av året. Jeg elsker å sitte ute i naturen og kjenne på alt av lyder og dufter. Man kan ofte bli filosofisk og rolig til sinns ute i naturen. Jeg kan undre meg over de ulike sansene hvert enkelt dyr eier. I forhold til egenskaper og grad av hørsel, syn og luktesans. Og ikke minst om de eier en sjette sans? Kan de oppfatte noe som vi mennesker ikke evner? Vi mennesker er jo også dyr på en måte. Eide vi en gang en slik sjette sans? Jeg leker meg litt rundt tankene om telepati, navigering uten kart, at kroppen føler kommende vær i vente og den slags. Det er helt klart at vi har mistet kontakten med naturen over tid. Også de unike egenskapene fra den gang vi var jegere for noen tusen år tilbake. 

Periodevis i livet mitt liker jeg å lese bøker. En gang leste jeg en bok av Graham Green «Reise uten kart «, som er en reisedagbok om en oppdager, basert på sann historie. Denne oppdageren hadde et veldig godt forhold til en afrikansk stamme. Og han ble veldig god venn med høvdingen, som var kjent for å være en veldig klok og vis mann. Historien går ut på at denne oppdageren skulle ut på oppdagelsesferd i ørkenen. Jeg husker ikke hvilken ørken, men den var kjent for å være ganske lunefull. Man kom ikke langt uten vann og mat, og mulighet for å dekke seg til. Mannen klarte å gå seg bort fra resten av følget sitt. Noe som resulterte i at han vandret rundt i ørken med veldig lite vann og minimalt med mat. Han prøvde forgjeves å finne de andre uten hell. Jeg mener det var på hans andre dag der ute i ørkenen, at han kom til å tenke på noe høvdingen hadde sagt til ham. At hvis han noensinne kom i trøbbel, så var det bare å rope på høvdingen for hjelp. Det hadde forekommet noen merkelige hendelser i den afrikanske stammen, som oppdageren ikke kunne forklare. Det virket blant annet som at de til enhver tid visste hvor de andre medlemmene i stammen var. Det kunne være at de trengte flere folk ute på jakt. Dette løste de enkelt ved å sette seg ned og ventet på andre fra stammen. Og akkurat i tide dukket det opp flere andre fra stammen for å hjelpe til. Oppdageren spurte så høvdingen om hvordan de kunne vite at andre fra stammen ville komme. Høvding svarte at de så for seg den enkelte personen de trengte å spørre. Altså telepati. Oppdageren, som var religiøs og kristen, tvilte selvsagt på denne teorien.

Men i ren desperasjon der ute i ørkenen, forsøkte han å gjøre teorien om til praksis. Mannen ropte på høvdingen så høyt han klarte, samtidig som han så skikkelsen klart foran seg i tankene. Oppdageren visste det ville ta to dager før hjelpen kom. Like lenge som han hadde vandret alene. Det fantes ikke annet valg enn å legge seg ned og vente. Og forsøke å dekke seg til fra den varme solen, samt rasjonere av de siste vanndråpene som fantes i vannflasken. Etter to dager fikk han se at høvdingen kom gående mot han med vann og mat. Oppdageren var sikker på at han hallusinerte eller at synet var en luftspeiling. Men høvdingen var virkelig og bekreftet at han hadde mottatt ropet om hjelp. Og finne deg var det enkleste i verden, fortalte høvdingen. Jeg bare så for meg hvor du var.

Det hører med til historien at høvdingen og oppdageren også fant resten av følget hans desorienterte og med veldig lite vann.

Sant eller usant?  Uansett en artig historie som får en til å undre. Den lille dvergloen finner riktignok frem år etter år. Det vil aldri slutte å imponere meg. Jeg vil også legge til at dvergloen og den norske hekkebestanden er veldig liten. Dvergloen er regnet som sårbar. Det finnes kun rundt 150 og 275 par igjen, så vi må alle behandle dem med forsiktighet og respekt.

Jeg ønsker med dette en god innledning av sommeren, og nyt naturen med de mange magiske øyeblikk.

Les gjerne mer her : Dverglo – Wikipedia