The White Room

Det har seg sånn at jeg fylte 50 år nå i april. Jeg kom til verden på en skjærtorsdag klokken 13.15, den 9. april 1974. Et årstall som enkelte musikkinteresserte forbinder med artister som Paul McCartney&Wings, Band On The Run, og Eric Clapton sin I Shot The Sheriff. James Bond filmen «Mannen med den gylne pistol» var også aktuell dette årstallet. Det skjedde mye rundt i verden, men for meg var 9 april 1974 kun en fødsel.  For mamma og pappa derimot ble det sikkert en stor omveltning da hverdagen plutselig ble fylt med barneskrik og bleieskift, som så mange andre foreldre må igjennom. Jeg vet at det med tiden ble en krevende oppgave for dem å forsøke å håndtere en ustyrlig, liten tass. Samtidig skapte man mye latter og forundring. Tiden lar seg ikke stoppe, og den krevende tassen har nå fylt 50 år. Dette ble feiret med familie og venner i Pyntestuen på Breidablikk i Sandefjord, lørdag 13. april. Dagen var fantastisk. Det er alltid hyggelig å kunne samle folk man ellers ikke treffer så ofte. Min mor, søster, og min flotte kjæreste kom med rørende taler. Tante Kari ga meg et veldig sjarmerende bursdagskort, hvor det fulgte med et lite avisutklipp fra Sandefjords blad. En liten kunngjøring om at min pappa Tom Erik Olberg og min mamma Else Marion Tveitan hadde fått en sønn den 9 april 1974. En av tingene jeg jo ble veldig rørt over at hun hadde spart så lenge på, og som jeg ønsker å vise dere her.. Minner er artig. Jeg ble også veldig overrasket over at faren min endelig fylte et bursdagskort med noe mer enn bare den enkle setningen «gratulerer med dagen». For anledningen hadde han sitert visdomsordene; Tro ikke alt hva du hører, si ikke hva alt du vet, så sparer du mange bører på sinn og samvittighet. Var ikke det fint? Det syntes iallfall jeg. Enden på visa er at jeg nå tilhører legeoppdelingen 50-60 års gruppen. Da har jeg muligens endelig blitt voksen!?